Voksen?

Jeg var en gang en idealist.

Jeg hørte da noe om at alle ungdommer er idealister.

På samme måte som jeg hørte at alle ungdommer er religiøst søkende.

Men jeg var ikke som alle andre. Jeg var spesiell. Original. Gikk med spleisa klær. Og hatet når voksne lærere skulle fortelle meg hva som var normalt og ikke! Jeg var ikke normal!

Men egentlig var jeg vel bare en av alle de andre frika wannabe-luni forus-elevene.

Men så ble jeg kristen. Plentet meg inn på en vei, og den tolerante alt er relativt jenta ble etterhvert en radikal det finnes bare en vei, og den har jeg funnet, og den er rett, ikke bare for meg, men faktisk for deg også, det finnes ingen andre veier! En holdning som strider mot all min fornuft og alle andres post-moderne tanker, men fordi det tross alt ikke er jeg som baner frem denn eveien, men Jesus, velger jeg å klare å tro på det. Fordi det står i hans ord.

Og når jeg nå som KRL-student leser til eksamen om nyreligiøsitet, new age, alternativbevegelsen, gnostisime, mystisisme, okkulte bevegelser forstår jeg med ett at jeg var aldri så spesiell og original som jeg trodde. En har til og med skrevet lærebøker om tilfellet mitt og nå skal jeg ha eksamen i min tidligere tro.

Jeg var en gang en idealist. For et år siden kunne jeg aldri brukt 10 000 kroner på en USA-tur. Jeg kunne aldri gått ut og spist og gått på kino en gang i måneden. Jeg kunne aldri ha blitt en miljøsvindler som pendlet Norge på tvers. Jeg kunne aldri kjøpt nye klær. Kunne aldri kjøpt en sofa i en leilighet. Kunne aldri gått med sminke hver dag. For en måned siden kunne jeg aldri meldt meg inn i Facebook. Kunne aldri ha spist snop hver dag.

Vel...jeg var en gang en idealist. I dag merker både meg selv og kontoen min at mine idealistiske tanker svinner hen i et stort samfunnsideal som sier hvordan du skal reise på dyre ferieturer, sminke deg, kjøpe nye klær selv om klesskapet bokstavelig talt renner over og bruke mer tid på å finne nye venner i facebook enn å henge med virkelige venner. Jeg savner å være idealist. Kanskje begynner jeg å bli voksen. Jeg har jo til og med begynt å lese aviser.

Forhåpentligvis merker også vennene mine at jeg var en gang en idealist, men at jeg nå kan være litt mindre dømmende til en vanlig norsk livsstil så får jeg heller vende tilbake til Brasil en dag som en grådig sløser og igjen bli et lite barn og en ungdom og en idealist.

Bare for å ikke fylle idealet om å ikke vise skittentøyvasken til all verden, så er det vel tydelig litt forskjell på mitt og min brors klesskap... (legg merke til at de to nedreste hyllene er fylt av bøker og tepper og at det egentlig bare er de øverste som fungerer som klesskap..) Lurer på om det er lettere for gutter enn jenter dette her...

Dette setter jeg pris på:

• Et stabsmøte en mandagsformiddag med Vidar, Jim og Espen
• En lunsjpause på mhs en tirsdag formiddag
• Et møte med Anna og andre tenåringer en onsdag kveld
• En samtale med Inger en torsdag kveld
• En hengekveld med Kine og andre gode venner når de har fri og er hjemme en fredagskveld
• Et mors pizza-måltid med familien en lørdagskveld
• En vitnestund på møte en søndagskveld
• En tur ut i skogen, en bekmørk kveld, bare meg og Gud, min spinkle sang og bønn til Ham.

Takk Gud for et godt liv, fullt av slike fantastiske mennesker og slike fantastiske møter!

En trynebok...

"Velkommen til Facebook! Velkommen inn i den syndfulle verden! Velkommen inn i menigheten!" hilser mine allerede 60 "venner" meg mens de glade ser at de nå er en venn nærmere seierspallen i den store konkurransen: Hvem har flest venner!

Så da var det gjordt...Trynet mitt preger nå som så mange andres det som visst nok blir oppfattet som en bok, men som ingen måte kan slå en god lesestund i godstolen med teppe og kakao foran en knitrende peis. Ikke en gang kan det slå lesesalen på mhs og alle dens bøker.

Men at du nå kan lese dine venners liv som en bok, at du nå blir overvåket og terrorisert av 16 nye email hver dag fra en denne visse trynebok, det er sikkert det, og at blogging begynner å miste sin verdi og spenning det er det nok også en fare for. Enda verre er det kanskje at venner blir noen tryner du ser i en bok, minner litt om timelange jenteprater foran skolekatalogen (eller sjekkeboken som proffesoren min kaller den) og at en god venn som du kan snakke om alt med, gå på tur med, leke med, sitte i en god sofa med kanskje blir redusert til en overflatisk "står te melding?" på tryneboken.

Klart det skaper nye "vennskap" og kontakter med gamle venner...men om tastetid kunne byttest ut med pratetid...

Og tenk om de gode nyhetene om Jesus hadde spredd seg rundt like fort som denne tryneboken. Lurer på om jeg skal be han lage en profil, legge trynet sitt ut rett og slett og se hvor mange som tror på han og blir venner med han. Og da snakker jeg om en ekte venn, ikke bare et tryne i en bok venn. En venn som faktisk snakker et annet språk en sms-språket (selv om han kan nok det også) en venn som ikke bare snakker med deg på tryneboken men overser deg på bussen, en venn som faktisk overvåker og registrerer alle dine handlinger, ikke bare dem som skjer inne på tryneboken, men en venn som elsker deg for det om, selv om han ser alle dine svakheter, men først og fremst ser han på deg som akkurat den du er, et lite barn som han elsker så høyt at han døde for deg for å få kontakt med deg! (nei, han sendte ikke bare ut en automatisk mail fra denne tryneboken og ba deg bli vennen sin, han ofret faktisk seg selv fordi han ønsket et ekte vennskap med deg!)

Selv om han kanskje ikke har tryne sitt i denne boken, så er han faktisk villig til å bo i hjertet ditt! Du trenger ikke logge inn på noen kanal for å møte han, du kan bare åpne munnen din akkurat der du sitter akkurat nå og si, ja, Jesus, vil gjerne ha deg som venn jeg!

Kjære bestevennen min! Hjelp meg til å ikke forgå meg vill i denne tryneboken. Hjelp meg til å holde fast på de ekte venner og de ekte møter. På møter sammen med deg! På møter sammen med mine ekte venner! Ja hjelp oss alle til å ikke misbruke, men på en eller annen måte klare å lovprise deg med denne tryneboken også! Takk for alt du gjør for oss! Amen

Bolo de cenoura!

Era uma vez que a Eli descrobeu q tinha uma nova menina no appartemento, q sabia fazer comida boa demais! Espicialmente o bolo de cenoura dela era otima. Era tambem uma vez que a Eli foi embora do Brasil, pra Noruega, e queria fazer o mesmo bolo. A primeira vez nao deu certo, e o bolo ficou ruim. Entao a Eli perguntou a menina de novo, como, como fazer nesse bolo fantastisco. E ela respondeu e oreu para o bolo ficar bom.

Era uma vez, na verdade era hoje mesmo, que a Eli fez uma festa supresa pra uma amiga da Russia. Ela convitou um brasilerio e um amigo q ja ficou 5 meses no Brasil. E ela fez um bolo de cenoura no jeito brasileiro, batou no liquidificador e a masa ficou tudo bem...pelo menous bem melhor do q a ultima vez...e o liquidificador nao ficou tao quemada como a ultima vez :P Eli tirou do forno, e agora comecou ficar um pouco desperada...COMO FAZER A COBERTURA??? Ela foi pra msn, falou com dois amigos, e no final fez so um brigadeiro...

Mas o bolo nao ficou bom...ficou com um gosto de oleo...e pareceu que o fermento de po nao funcionou...Hmm...acho q tem so um jeito pra dar nesse adventura um final bom...A Eli tem que voltar pro Brasil, fazer a Neia fazer um bolo gostoso pra ela...

leite condensado..

...namnam...gostoso ne? :P (tenho so um lato de leite condesado agora...)

pronto!

Beijao pra vcs amigaos! :P :)

Bibellesninga har gått litt på skakke i det siste egentlig. Men denne uka har jeg endelig begynt å lest litt igjen, lest en del kule ting som jeg kribler litt etter å dele. Men jeg tror ikke jeg skal gjøre det :P Hihi...skal spare godbitene til talen min jeg skal ha lørdag 12.mai. Det var et hint kjære bloggleser, du kan jo ta turen opp virveltrappa til de gode rosa sofaene i babben i halv 8-tiden og høre på :)

Um liquedeficador

Nesses dias faz um ano desde q eu fui embora do Brasil. Hmm...uns dias pra pensar, refletir um pouco...e muito estranho e um pouco triste...como vcs sabem, to com saudades de vcs :)

Entao...alguem de vcs sabem como q eu gastei um monte de tempo pra aprender a palavra liquedeficador (escreveu errado ne..) e pra falar a verdade, ainda nao sei o nome em noruegues..hehe..acho q eles chamam o liquedeficador blender ou uma coisa assim... Mas entao...no Brasil todo mundo de vcs tem ne...e aqui nao e tao comum...e vcs usam pra todas as coisas, pra fazer bolo, suco, vitaminas, chocolate quente, mousse, tudo!! Ai pensei, como vou sobreviver sem um liquedeficador? Entao fiquei muito feliz quando vi que minha mae comprou um na minha casa. So que acho q este nao e tao bom q eles q vcs tem no Brasil. Ou talvez e so eu q nao sei usar... hehe...pq duas vezes tentei fazer bolo de senora e "muffins" no liquedeficador e nao consegui. Tinha q tirar a tudo do liquedeficador e terminar com minhas maos. O liquedeficador ficou cheirando quemado, e nao deu pra bater tudo... Como vcs fazem um bolo no liquedeficador? Acho q vcs nao fazem como eu...q so coloco tudo la e comeco bater..

Olha aqui, nosso liquedeficador:

Me ajuda! Pq quero tanto fazer um bolo de senora no jeito brasileiro sem ovos! O melhor do mundo, ne Neia! Saudades de vcs! Me da 5 anos e eu volto um dia antes disso! Ate mais! Beijaos

Takk til lovsangsteamet!!

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. 1. Tess 5,11

Vel, jeg er i alle fall ingen tessaloniker...så mange ganger ser jeg fantastiske mennesker, så mange tenker jeg, wow, så bra at hun gjorde det, eller wow så bra at han er slik, men så alt for alt for mange ganger blir det bare med tanken, og så kommer det aldri ut.

Spesielt gjelder dette de menneskene som gang på gang på gang viser hvor utrolige de er. Pastoren som taler hver søndag får av meg mye mindre skryt enn en 16-åring som taler for første gang. Naturlig vil en si, men likevel, pastoren som taler hver søndag fortjener og trenger også oppmuntring og oppbyggelse.

Og denne bloggen her skal rett og slett være en skryte, oppmuntring, oppbyggelse, takk og ære blogg til en liten gruppe i menigheten som gang på gang gjør en utrolig bra jobb, men som kanskje ikke får all den takken og prisen som de fortjener fordi vi er så vante med at de står der. Og mens jeg sitter her å tenker på hvem i menigheten som gjør store ting, så ser jeg at jeg kunne laget en blogg til hver enkelt, jeg burde takket Monica og Ole for en fantastisk jobb som leirsjefer, Stig Magne for en fantastisk jobb som leirprest, Espen for å alltid gjøre en fantastisk jobb med alt, Frances, Mathilde, Karen, Hilde Therese, Ingvild og Eirin for deres fantastiske ledelse av lovsangen, for Jim, Vidar, Milfrid, Tor, Ella, Sylvi, Merethe, Åge, Ole, Inger osv osv (jeg vil ikke nevne flere navn for at ingen skal føle seg utenfor, for som sagt jeg kunne nevnt så mange)

Men akkurat nå vil jeg først og fremst takke Matthew, Gerd Elin, Helene, Steinar, Åsmund og Roy for at de er et slikt fantastisk bra lovsangsteam! Jeg vil takke dere for at dere ledet lovsang på påskeleirene, på leirmøte og for alle de gangene dere har ledet lovsangen på impact og andre møter og sammensetninger! Jeg har blitt ledet av mange lovsangsteam, men hvor enn jeg går kommer jeg alltid tilbake til det samme, det finnes ingen som leder lovsang så bra som dere! Det har selvfølgelig litt å gjøre med ordtaket "borte bra, men hjemme best" men det betyr likevel ikke at ikke dere er utrolig flinke. Gud bruker dere virkelig til å skape rom for møter mellom Han og oss små mennesker, og det tror jeg ikke jeg er den eneste i menigheten som setter utrolig pris på at dere gjør. Takk for at dere gidder å stille opp nesten hver lørdag, takk for at dere tørr å være åpne og ærlige og blotte deres eget møte med Gud for oss andre, takk for at dere skriver utrolig bra musikk, takk for at dere deler og bygger opp resten av oss i menigheten med de gavene dere har fått!

For deg som vil høre litt på hvordan de spiller, er dere alltid velkommen til ungdomsmøtene våre på lørdagskvelder :) Pluss at du kan sjekke ut Matthews myspace :)

Evigheten..

En jentekveld med chips og frukt og ord om kropp, kosthold og stress. Om hvordan tiden går fra oss og blir spist opp. Om hvordan karbohydrater er dårlig og proteiner er bra. Ikke først og fremst bare for å holde en stram og fin figur, men for å unngå utmattelse og diverse andre sykdommer. Om hvordan mineraltester er bra og leger er dårlige. Om hvordan skole kommer inn i de fleste samtaler. Om hvordan Eli ikke kan fremmedord, men om hvordan Lisa legger ut om astrofysikkens (?) cirkatall og om hvordan Eli får en liten åpenbaring.

Lisa: I astrofysikken snakker en om ca 300 milliarder år (lurer på om det er snakk om lysår..?). Altså kanskje er det 301 milliarder år eller kanskje 299 milliarder år, men sånn ca i allefall..om det skiller et par milliarder år, hva gjør vel det...1 milliard år er vel ikke så mye?

Hvor Eli plutselig forstår hvor menigsløst det er å bekymre seg over hva hun skal gjøre neste år, eller om hun skal ta seg tid til en times prat med en venninne eller en ukes ferie. Hva er det vi stresser for? Vi har da så mye mer en 300 milliarder år på å gjøre alt vi vil og bør og skal, vi har jo faktisk en hel evighet på oss!

Tror jeg må gjenta meg selv: Hva i all verden er det vi stresser for når vi skal leve i en hel evighet? Vi har jo uendelig god tid! (for deg som ikke er kristen virker kanskje dette ekstremt rart og snodig og spesielt, omtrent like rart og snodig og spesielt som at du i det hele tatt vandrer rundt på denne jorden i dag. Men for meg som er kristen tror jeg på at det finnes en Far som sendte sin sønn ned for å dø for akkurat deg slik at du skulle få lov til å leve et liv sammen med Ham i evigheten)

Og mens tiden springer fra oss og vi ønsker at måltidene var en pille uten oppvask og bussturen var en magisk Harry Potter portal, hva i all verden er det vi strever med å få tid til? Og hvor blir det av all den tiden vi sparte på å skumme gjennom pensum i stedet for å pugge det, og å ringe en venn i steden for å ta et besøk?

For min del forsvinner den oppsparte tiden i tv-titting, eller kanskje mest blogg og internett titting... hmm...skulle ønske jeg var en afrikaner jeg. Som så verdien og gleden i den tiden som en får og som en har fått, i stedet for en nordmann som alltid vil se både frem og tilbake med en angst for å ikke få gjort alle tinga en burde, og som ser på tiden, som alt annet, som en forbruksvare, som forsvinner og spisest opp.

Tiden kommer, den går ikke. Ikke stopper den å komme heller. Den kommer og kommer og kommer til deg i evighet. Som en elv som renner og renner og som stadig fører til deg (du som står der i elva - nevnte jeg forresten at årets første bad ble gjennomført i en elv på Liland klokka 01.30 en kveld midt i påsken!! gøygøygøy :D ) nye muligheter, gaver, gleder og sorger.

Kjære Far, hjelp meg til å leve som om jeg skulle leve evig. For det er jo det jeg skal! Jeg skal leve i all evighet! Halleluja og amen for det! Skulle bare ønske at så mange flere ville leve der sammen med deg i evigheten!

litt om lovsang..

Dette blir et lite svar på Bjørn Egelands tanker om lovsang...pluss bare noen tanker jeg har gjordt meg etter diverse diskusjoner med diverse folk på skolen og rundt om kring...

Allerede som nokså nyfrelst (mindre enn et år etter at jeg ble kristen) gikk jeg på et lovsangs/tilbedelses seminar med Rudi Myntevik å lærte meg at lovsang handler om å ære Gud og ikke om å få en god følelse inni seg.

Og siden den gang har det vært fokuset mitt under lovsangen..

Men plutselig en kveld, fikk jeg en følelse av at Gud, dette klarer jeg ikke. Av og til føler jeg meg så liten at jeg føler at jeg ikke kan gi deg noe. Og som student på mhs har jeg lært endel om nådemiddel og objektiv forsoningslære og om at det er Gud som er subjektet, ikke jeg, det er han som gjør, ikke jeg... Og så tenkte jeg..hmm..hvis jeg som nesten baptist ikke først og fremst ser på sakramentene som nådemiddel, hvordan gir Gud meg sin nåde til meg... jo alltid tenker jeg vel...

Men plutselig den kvelden ville jeg bare bruke lovsangen som et nådemiddel, som en arena hvor jeg for en gangs skyld bare kunne ta i mot hans nåde og kjærlighet, gratis, uten å måtte tenke på at jeg skulle ære Han med et rent hjerte uten noen baktanker om at egentlig var det jeg som ville ha en god stund, og ikke Gud som ble løftet opp av meg...

Hmm..vet ikke helt hvor jeg står...på en måte er jeg så enig med Rudi, lovsangen er for Gud, den skal ære Gud, det er en skryt til han for den utrolige fantastiske skaperen og faren vår som han er! Og gir du kjæresten din et kyss og forteller han/henne hvor glad du er i han/henne, så gjør du det uselvisk, ikke bare fordi du vil at han/henne skal ta oppvasken for deg. Vi ærer ikke Gud fordi vi vil at han skal gi oss noe tilbake...samtidig ønsker kanskje mange den gode følelsen under lovsangen?

På den annen side er kanskje måten å ære Gud mest på å innse at det han har å gi oss er gratis og ta i mot med åpent hjerte og åpne hender.... Kanskje handler det både om å gi og få samtidig...

så får vi ta diskusjonen salmer, lovsang, musikkstil, lydnivå osv en annen gang :P

Ey, du smile når du synge lovsang og du Eli, var kommentaren fra mine brasilianske venner etter at de snikfotograferte den skjønne, blonde norueguesa under en liten bønne/lovsangs seanse under et evangeliseringsprosjekt på karnevalet i Brasil. Husker ennå at dette var et sterkt møte med Gud, uavhengig av høy lyd (vi satt ute med en gitar..) massefolkkonsertstemning (vi var toppen 10 stykker) og musikkstil, tviler på at jeg kunne eller forstod noe av teksten uansett...i Brasil lærte jeg meg å be og prise Gud uten sangtekster...

Blåmerker..

Fortærende hvordan blogging frister når du egentlig burde gjordt en million andre ting..

Selveksponering er et rart, rart fenomen. Akkurat nå har jeg faktisk utrolig lyst å legge ut et nakenbilde av meg selv på bloggen min... I allefall et bilde av leggene mine, kneet mitt, rompa mi og armen min. De er nemlig fulle av blåmerker, og av en eller annen merkverdig grunn fascinerer blåmerker meg stort! Jeg tror jeg digger blåmerker... Spesielt det jeg har på rompa mi...det er ca 10 cm langt og 5 cm bredt og er har et fascinerende rødt/lilla mønster.

Og ja...det er nå det er lov til å kommentere å si et eller annet slik som at du er rar Eli...Det er ikke normalt å like blåmerker, det er bare slike bortskjemte, superdupervelsignede, har-det-alt-for-godt jenter som meg som kan tenke noe sånt.

For med skrekk og gru tenker jeg på alle dem som skjuler sine blåmerker. Alle dem som virkelig blir mishandlet. Foreldre som slår. Blåmerker som verker. Merker som sier dem mer enn den fysiske smerten. Merker som stiller spørsmålet, er de glad i meg?

Og her går jeg med en halt fot og en øm hånd og et håndfull med blåmerker etter at jeg frivillig har brukt meg selv som en boksepute i karaten og med mitt klumsete vesen har falt ned en trapp. Også gleder jeg meg egentlig litt over mine sår og merker....off nei..jeg har det så alt for alt for godt!

Hvor mange ganger skal tårene komme?
Hvor mange ganger skal jeg se det?
Hvor mange mennesker i Norge skal se det?
Har sett det?

Blood Diamond..

Vi har vel alle sett det...
Vi vet det vel alle...

Men hvor mange ganger skal vi bare se?
Når skal vi gjøre noe med det?



Han ser på henne. Denne tøffe mannen som har sett og opplevd mer enn jeg noen gang kan forestille meg. Som har sett hvor grusom denne verden er. Som har sett kamerater dø. Som har drept små barn. Som har har sett hundrevis av sår og tårer. Som kaldblodig kan skyte hvem som helst, bare det gir han en liten sjangse til å komme ut av helvetet. Som har mistet alt håp om at det finnes noe godt i verden. Han ser på henne.

God has left this place!

Jeg har lyst til å reise meg opp å skrike ut at nei. Gud forlater aldri et sted. Han forlater ikke et eneste av sine barn.

Hvis jeg hadde vært Gud...hadde jeg hatt øynene fulle av tårer...konstant...Når jeg nå er et menneske skulle jeg av og til ønske at jeg hadde øynene fulle av tårer...konstant...Eller at jeg i det minste kunne gjøre noe..

Gud, bruk meg...ikke la meg bare se og se og gråte og gråte...Men la meg gjøre noe...Hva kan jeg gjøre?

tikken...

Ingeborg, jeg fikk ikke med meg at du allerede var tikket ;) Så da velger jeg å tikke Tone i stedet for :P

Og siden jeg nå så at du har tikket meg lager jeg en ny liste :P

1. Jeg lever! (finnes det noe mer rart enn det da?)
2. Jeg kan ikke klokken skikkelig
3. Det finnes en Gud som faktisk bryr seg om meg

Bloggetikken

Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

1. Når jeg var liten likte jeg ikke sjokolade, østlendinger, stavanger, generelt sett byaser og sosser... Når jeg var liten ga jeg også ut to diktbøker, sorterte bøkene mine i et bibliotek og skrev dem alle ned på maskinen min, var leder i en miljøklubb og startet en innsamlingssklubb for å gi penger til kommunen min.
   
2. Jeg sliter med dører/låser...åpne dører, låse dører, se hva som er dører, lukke dører uten å smelle dem (de første "norske" ordene mine brasilianske venner lærte var "nei smell dør")..
3. Jeg er et levende bevis på at karaktersystemet i norske skoler ikke fungerer helt... Jeg fikk f.eks. 6 i matte uten å vite svaret på fem pluss sju, fem ganger sju eller fjorten minus seks..med andre ord, jeg er ganske lost uten kalkulatoren. I tillegg har jeg hørt at en må lese aviser og følge med i nyheten og sånn for å få god karakter i sk, samfunnslære og norsk, jeg fikk 6 uten å lese en eneste avis (pleier av og til og prøve å følge litt med hva som skjer i verden nå...)
   
4. Hvis jeg skal si noe litt sånn der seriøst eller alvorlig til noen, foretrekker jeg faktisk å si det foran en stor forsamling oppe på en scene enn å si det personlig under fire øyner. Jeg skriver konstant alltid uansett når jeg skriver på pc faktisk feil...altså jeg skriver faktsik istedet for faktisk (den første og siste der som jeg skrev rett på måtte jeg gå tilbake å rette på, som jeg alltid må gjøre..)
   
5. Jeg eier ikke stedsans, og etter å ha arbeidet et halvt år i kirken min, og gått der ganske fast i et par år, begynte jeg så smått å forstå hvor alle rommene er og hva som er i hvilket rom. Ellers kan jeg nevne et telt på arena, og at jeg generelt alltid kjører feil. ingen problem å gå seg vilt på Ålgård...
   
6. Jeg kommer uansett alltid for sent, eller er ute i dårlig tid
   
7. Jeg hører lite på musikk og har utrolig lite peiling på musikk, men jeg synger alltid for meg selv, på bussen, i skogen, på gata, på badet, på flyet, i trekket...ja generelt sett overalt
   
8. Jeg har det med å lage små rare lyder....
   
9. Jeg klarer aldri å sitte i ro med beinene
   
10. Jeg er avhengig av lue og skjerf
    
11. Jeg snakker i søvne både på portugisisk, norsk og nordlansk...Romvenninnen min på Hald ble vekket hver natt mellom kl 1 og 2 av babbelet mitt...
    
12. Hvis jeg har lyst til å stupe kråke midt i gata..på asfalt eller grus...så gjør jeg det
    
13. Jeg gleder meg til å bli en gammel dame, og er allerede karakterisert som den gamle damen som passer så godt på alle i gjengen vår
    

Jeg har aldri i mitt liv klart å tikke 6 stykker...har alltid vært dårlig i tikken, alltid jeg som har den fordi jeg ikke klarer å tikke noen andre...derfor skrev jeg visst 13 istedet for 12 ting...derfor tikker jeg bare noen få tror jeg...: Tine, Audy, Ingeborg og Leandro

Bli med då vel... ;)

Jaja...nå meldte eg meg visst på en konferanse om økoteologi 16.-18.mars på mhs... Så kom eg plutselig på at d e jo litt kjedelig å gå aleina...så mhs-folk, d koste bare 100 krone for osse...så viss någen vil ver me må dokke melda dokke på me ei gong t Bård Mæland. Trur d blir veldig bra eg ;) ...hinthinthint :P

me må jo gjør vårt besta for å redda verden..sant?

en fri kvinne?

Da var eksamen ferdig for denne gang, og det virkelige liv med de virkelige utfordringer står for dør. Kan nevne kort et rom som på et vis har støvet ned den siste måneden (litt usikker på om det er støvet, bøkene, papiretne, klærne, bildene, telysene, veskene, pynten eller spindelvevet som er verst...) og en påskeleir uten leirprest og kjøkkenpersonal... (ta vekk snøen og mine tre grunnlag for å reise på leir er borte :p)

Har de siste to ukene mer eller mindre bodd på skolen med nesen oppi mine 7 pensumbøker. Forlot skolen i dag og kommer vel ikke tilbake før om en uke. Kjenner at jeg kommer til å savne det litt...har et lite behov for å snakke om hvordan eksamen gikk og sånt..

Menmen...har tenkt i det siste på artige ting du bør sjekke ut på nettet:

• Lovsangslederen vår i kirken, Matthew Castle satser på å gi ut cd til sommeren. Anbefaler å ta en tur innom my spacen hans for å høre på litt veldig god musikk! Her kan du se Matthew i blå t-skjorte i gang med å underholde kirkas ungdommer en lørdagskveld på åpen heim hos meg med å pare alle sine mobiltelefoner etter å ha karakterisert hver mobileier utifra mobiltelefonen...En allsidig morsom fyr han Matthew, men han lager utrolig bra musikk også, det skal sies!




• Eli har ikke alltid vært som hun er nå. Sjekk ut min første hjemmeside! Til å ha designet og laget den helt selv fra scratch syns jeg egentlig ikke den er så verst...selv om fargene sier vel litt om hvem jeg egentlig var for noen år siden... :P
  
  
• for å forstå mer av denne tiden av mitt liv kan du jo lese bestevenninnen min sin kommentar på bloggen til dette bildet her: Savne å skilla meg ud :p hihi, på fyste videregående, når eg gjekk på dans, va meg og Eli i ein skikkelig gåmesåstyggeklærsommuligfase trur eg. For klenå va sje fine et sted. Men me hadde d dritt gøy. Bytta sko sånn at me hadde ein grønne og ein røe kver og sånn. Hallemin så møye tull em fant på. Me hadde og dage i ugå der me kledde oss likt. me hadde jo selvfølgelig samme klærnå. Savne å isje bry seg så masse om utseende som eg gjør her borte. he blitt litt påvirka av livet her i USA.